Han som vant og han som forsvant

Det er mye rart som fungerer. Som for eksempel bilen min. Den fungerer. Når den er vasket er den ganske fin å se på. I tillegg kan man altså kjøre med den. Jeg hadde en gang en bil som ikke fungerte så bra. Den hadde det med å stoppe både her og der og helst i situasjoner hvor man hadde veldig bruk for den. Det var ikke slik at livet stod på spill men hvis du hadde pyntet deg og skulle på besøk og satt der i finklærne med finskoene på så stoppet den helst på et øde sted og aller helst når det regnet. Den gangen var jeg ikke så opptatt av mobiltelefoner så det kunne ta litt tid før det kom noen.

Den gangen var jo livet greit og enkelt. Selv med en bil som ingen noensinne ble klok på så var livet i seg selv fritt for bekymringer. Det var den gangen man sov hele natten og klaget uten grunn fordi man skulle tidlig opp om morgenen og måtte på jobb.

En tid senere hadde jeg nok en bil som levde sitt eget liv. Da var det litt mer stressende når den slo seg vrang fordi jeg var avhengig av bilen hver eneste dag. Den var selvfølgelig ikke avhengig av meg så den gjorde som den ville. Men, egentlig så gikk det hele ganske bra selv om det noen ganger ble litt i meste laget. Jeg kunne fortsatt stå opp om morgenen og jeg kunne fortsatt komme meg på jobb.

Såvidt.

Senere fikk jeg meg nok en bil som var ganske fin å se på og den var faktisk ganske behagelig å kjøre. Av en eller annen grunn begynte den å leve sitt eget liv den også og så begynte den å stoppe når den selv ville. Nå var det ikke noe morsomt lenger. Det hadde blitt vanskelig å stå opp om morgenen og jeg kunne ikke lenger jobbe. Bilen ble nå et irritasjonsmoment og det var ikke noe annet å gjøre enn å kvitte seg med den.

Nå har jeg altså en bil som funger. Det har den gjort ganske lenge. Den starter når den får beskjed om det, den krangler aldri og den er lun og god hvis det er kjølig ute. Av og til har jeg lurt på om ikke noen annen burde få den. Den bare står der og er knapt i bruk. Ikke fordi jeg ikke vil bruke den men av andre grunner.

Jeg ønsker meg tilbake til den gamle skranglete bilen som likte å stoppe på øde veistrekninger i øsende regn eller allerhelst tjuefem minusgrader. Den gamle kjerra som ikke hadde hørt om varmeapparat og hvor girene kranglet fra første til femte og til reversen.

Kanskje er det ikke bilen jeg savner mest? Kanskje er det finskoene? Eller kanskje jeg savner grunnen til at jeg hadde de på så ofte? Eller bare det at jeg kunne når jeg ville?

Det er ikke alltid så greit å bli klok på hva man savner. Livet er litt merkelig sånn. Man ønsker seg tilbake til en tid da ting var «bedre» selv om de allikevel var verre…? Kanskje savner man seg selv? Slik man var eller tror man var?

Noen ganger husker jeg ikke hvem jeg var. Jeg kan jo se på bilder av meg selv og den gamle bilen som endte opp hos hoggeren og da vet jeg at hukommelsen fungerer, men det virker av og til som om det var ett annet liv.

Jeg skulle ønske noen kunne skrive en rapport om meg. Aller helst skulle de begynt for mange år siden slik at jeg hadde noe å sammenligne med i dag. Da kunne de skrevet at jeg var sånn og sånn. Så kunne jeg lest fjorårsrapporten og se om jeg fant igjen sånn og sånn. Jeg tror faktisk det ville vært veldig bra. Sånn og sånn er faktisk ganske greit, synes jeg. Hvertfall slik situasjonen er nå.

Jo, jeg tror faktisk at jeg kunne tenke meg noe sånt. Jeg liker faktisk tanken. Det hadde ikke gjort noe om de som skrev hadde smurt på littegrann. Jeg er jo billig i drift så jeg klarer meg sikkert uten det hvis jeg tenker meg om. Aller helst ville jeg likt å finne igjen sånn og sånn. Helst fra den gangen den rare bilen gjorde som den ville og aller helst fra alle de gangene jeg fikk søle på de hvite sokkene.

Jeg tror det er det jeg savner akkurat nå.

( Annie Lennox – Legend in my living room )