Villmarkshistorier fra nord

Jo, det hadde seg altså slik at jeg var på tur langt der oppe i nord. Det var vinter, sytten meter høye brøyeskavler, treogsyttiminusgrader, ingen mennesker hadde noensinne satt sin fot i det landskapet jeg kjørte igjennom, eller det føltes nå slik når man legger til litt fantasi og godvilje, og jeg var i ferd med å krysse det arktiske landskapet uten betenkeligheter. Varmeapparatet var blitt forsterket og kunne gjort en innfødt fra Sibir rørt til tårer. Så da har man selvfølgelig ikke på seg mer klær enn nødvendig. T-skjorte og dongeri var standardutstyr  selv om den minste tur utenfor bilen ville ført til at fingrene bare datt av, og man hadde selvfølgelig en colaboks i hånden og en Snickers eller to som krisemat som inngikk i overlevelsesutstyret.

Nå er det slik der oppe i nord at avstandene er lange og ingen foruten 18-åringer med brennfersk sertifikat sitter lenger i bilen enn nødvendig. Så det var jo bare en ting å gjøre, og det var å kjøre på som vanlig. Bilen var av den pålitelige typen. Jeg har jo skrevet litt om bilene mine tidligere men denne var altså en jeg kunne stole på. Jeg hadde jo vært ute en vinterdag eller to med denne bilen og testet ut motorstopp i minusførtikuldegrader og kommet fra det med styrket selvtillit så denne turen var ikke noe spesiell.

Som sakt så var det om å gjøre å komme seg over tundraen med minst mulig tid i bilen så da forstår du sikkert at man kjører ikke i førtikilometer i timen. Det gjør man nok i Oslo men ikke langt der oppe i nord hvor ingen mennesker noensinne har satt foten tidligere.

Så smalt det plutselig. Det var mer sånn dunk….dunkdunk…dunk….dunkdunkdunk. Siden det var førtitusenkilometer til nærmeste hus og ingennoensinne hadde satt sin fot der jeg kjørte og siden alt var bare hvitt så regnet jeg med at det ikke var noen nordlending som laget slike lyder. Helt sikker kunne man jo ikke være siden mange nordlendinger er hvite i  huden. De er ekstra hvite om vinteren for da har de ikke sett sola på evigheter og de får heller ikke noe farge om sommeren siden det tross alt er langt oppe i nord. Eneste måten å få farge på der oppe er å legge seg ett ukjent sted ute på vidda med bare shortsen på og da ligger man der døgnet rundt i ca tre uker uten solkrem. Når myggen da har fått gjort jobben sin har man normalt fått en typisk og gjenkjennelig farge. Men nå var det altså vinter og selv de myggene som drikker frostvæske hadde tatt dagen siden det var treogsyttikuldegrader ute.

Jeg hoppet selvfølgelig på bremsen med begge bena og gjorde meg mentalt klar til munn-til-mums metoden og væpnet meg med isskrapa slik at jeg kunne foreta dramatiske nødoperasjoner. Bak i bilen lå mer avansert utstyr som Norgesplaster og teknologisk avansert medisinsk utstyr som kompresser og en ukvass saks. Heldigvis hadde ikke radarsynet sviktet meg denne gangen heller. Reaksjonstiden min er jo så rask at bare Supermann kjenner til virkeligheten og han tar den med seg til planeten Krypton når hans tid er inne.

På åstedet lå beviset som jeg hadde sett med radarsynet mitt og brukt som unnskyldning for å fortsette å kjøre på selv om snøskavlene var sytten meter høye. Sjuåtte ryper og noen fjær lå strødd omkring. De måtte være finske ryper for de hadde allesammen overlevd. Noen sjanglet omkring og var i gang med å lime på fjærdrakten sin mens andre hadde samlet seg og diskuterte nok sanksjoner mot meg. Det var nok isskrapa og tanken på å ende i nuddelgryta som gjorde at de fikk nytt liv og forsvant innover vidda for det gikk ikke å få tak på en eneste til middag skuffende nok.

Full av skuffelse etter tanken på litt deilig rypemiddag men full av stolthet over at radarsynet og den ekstreme reaksjonsevnen min virket til tross for ekstrem kulde her ute i ingenmannsland forsatte turen i samme tempo. Så da jeg etter å ha kjørt femhundredager i ett strek uten søvn eller vann og bare overlevd med to slurker cola og en halv Snickers og NRK1 som eneste kanal plutselig så en rein var jeg forberedt. Den stod selvfølgelig der den skulle stå sett fra dens synspukt og det var midtiveien. Nå var det som sakt førtitusen kilometer mellom husene og det var vel opp til reinen selv å bestemme hvor den skulle stå til tross for det. Nåvel….jeg var jo forberedt og hadde selvfølgelig begge bena plantet på bremsene allerede en halvtime før jeg så reinen takket være radarsyn og lynrask reaksjonstid som jeg oppøvde da jeg måtte gå på utedo midt på vinteren som liten.

Reinen fant plutselig ut at den hadde møtt sin overmann eller så hørte den damene rope for den forsvant på bare tre millisekunder først utigrøfta og så oppover sneskavla. Det tok jeg som et godt tegn og slapp selvfølgelig bremsepedalen på flekken og tråkket til for å komme fram til sivilasjonen og mere Snickers. Hadde bare en halv igjen så det var helt forståelig. Dessuten hadde jeg begynt å bli mektig lei av NRK1 og så fram til noe mer spennende som f.eks lokalradioen som gikk på lufta to timer i uka.

Reinen var selvfølgelig svensk og var nok lei av å bo alene der opp hvor ingen mennesker noensinne hadde satt sin fot for akkurat da jeg var i ferd med å passere bestemte den seg for å kaste seg ut rettforan bilen. Den hoppet hundreogåttimeter og kastet seg ut fra de syttenmeter høye snøskavlene og med venstreskuldra først tok den sats og gikk rett i møte med bilen. Man hadde jo fått god opplæring på kjøreskolen i sin tid så jeg var straks tilbake for å se hvordan det stod til liv med reinskrotten etter at bilen var stoppet. Først var det ikke tegn til liv idetheletatt men da jeg tok tak i alle de syttifire takkene på hornene begynte den å bryte med meg. Det ble et fryktelig styr å slepe stakkaren opp nærmeste snøskavl siden den ikke så ut til å  vite hvordan den skulle bruke beina. Som sakt med minussyttitre kuldegrader og fingrer som bare falt av helt av seg selv var situasjonen slik at jeg lurte på hva jeg skulle gjøre med stakkaren. Etter å ha prøvd å bryte mer med ham og han vant hver eneste gang og etter å ha funnet fram en fin men ukvass kniv, og etter å ha testet ut den uskarpe saksa som lå gjemt sammen med annet avansert medisinsk utstyr så gjenstod kun ett valg. Samvittigheten var tung men det var bare å overlate ham til sin egen skjebne.

Med tårer som sprutet utover frontruta og frøs til is og senket temperaturen inne i bilen til tross for varmepparat av beste Sibirskkvalitet kjørte jeg videre og ble både overrasket og redd da jeg etter flere døgn på veien oppdaget et hus. Det lå tett inntil veien, hadde en innkjørsel, det var faktisk mulig å kjøre på innkjørselen og det var lys i huset. Dette var som sakt ett sted hvor ingenmennesker noensinne hadde satt sin fot så jeg tenkte snart på sortegryter, sultne innfødte og mennesker som bare forsvinner og ingennoensinne hører mer om. Jeg tenkte så på den stakkaren som lå i snøskavla og ventet på å bli spist av en bjørn eller endaværre å være uten mat til sola kom tilbake om ca treårogåttemåneder. Mitt eneste forsvar var mentalt overlegne krefter og tenner som var bleket med Blenda hos tannlegen som tidligere hadde jobbet hos Johnson&Johnson. Det vil si han sa han var tannlege men ingen kunne vite det med sikkerhet.

De innfødte hadde til tross for sitt store handikapp her ute i villmarken noe så fantastisk som en telefon. Straks snakket jeg med en stemme som hørte på den fantastiske historien min uten å avbryte. Så spurte stemmen om det var ei simle. Nei, sa jeg, det var det ikke. Er du sikker, spurte stemmen. Ja, sa jeg, det var en gutt. Jeg tror det var ei simle, sa stemmen igjen. Jeg nektet og sa det var en gutt. Jeg skjønte jo tegninga. Ei simle med kalver på slep eller enda verre, ei simle med tvillinger eller trillinger i magen ville jo innløse et stort erstatningskrav. Nå hadde jeg ikke foretatt noen inngående medisinsk undersøkelse på åstedet siden reinskrotten motsatte seg ethvert forsøk på nærmere kontakt så jeg gamblet på at det var nettopp en gutt. Stemmen avkrevde meg alle personlige opplysninger helt tilbake til slekta på sekstenhundretallet for å være sikker på å spore meg opp og slikt tar jo sin tid. De innfødte virret rundtmeg med store kniver i beltet og reinskinn på beina mens jeg snakket med stemmen og lurte på om gryta var i ferd med å varmes opp inne på kjøkkenet.

Etter å ha overlevd den traumatiske opplevelsen satt jeg tredager i badstu bortgjemt i en finsk skog og etter å ha tatt imot råd fra svettende menn med store løvkvister i hånden og hørt på historier om den store krigen mot russerne flyttet jeg til Kina og bodde der de neste syttenårene for å slippe unna eventuelle erstatningskrav og for å slippe å se meg over skulderen en mørk kveld.

Noe erstatingskrav ble det aldri snakk om da jeg etter et langt liv i eksil og iført fippskjegg og solbriller etter råd fra Johnny Depp kom tilbake for å sjekke ut situasjonen. Reinskrotten var spist og resirkulert og vokste nå mest sannsynlig opp som multebær et sted langt der oppe i nord.

Albumet Alfie – Old Habits Die Hard

Advertisements

5 thoughts on “Villmarkshistorier fra nord

    • 🙂 Hahaha…Formen har vært så laber og det nest siste innlegget bar preg av det. Nå var det bra å skrive ut noe morsomt. Håper feberen kommer ned på toogførti snart! 🙂

  1. hehe – ka du vil vi ska si…… når søringan har boltra sæ i lokalradio og andre måtte høre på samiædnan når det til vårres store glede gikk midt i trafikken med bra musikk når skolen va slutt for dagen…. traumatisk sa du hehe…. der e mer 😯

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s