Kunsten å grave et hull

(Alle bilder: Onkel Johnny )

Jeg graver aldri hull for andre! Aldri! Men noen må jo gjøre det? Jo, men det er ikke meg. Jeg graver nok noen hull for meg selv en gang innimellom men der stopper det. Så hvem graver da resten?

Hvem graver alle hullene?

Definisjonen på et hull er:

1. Åpning som går tvers igjennom noe…feks sokker med hull.

2. Fordypning, grop….f.eks et hull i asfalten.

( http://no.thefreedictionary.com/hull )

Å grave et hull for seg selv er ikke så vanskelig. Hvem som helst klarer det! Hvis vi tar som utgangspunkt at du er kronisk syk kan du legge ekstra store byrder på deg selv og derved grave deg enda lenger ned. Det er igrunnen ikke verre enn det? Eller….?

Er det noen som har sett grensen mellom soma og psyke? Noen som vet eksakt hvor den ligger? Jeg har aldri sett den enda jeg har lett i flere år! Man kan få inntrykk av at mange forståsegpåere, både lekfolk og leger, har svaret på dette og da må de gjerne ta kontakt og fortelle hvor den ligger.

Gråsoner derimot – det har jeg funnet. Bevegelige grenser – ja, det har jeg også funnet. Men aldri en permanent grense som skiller psyke og soma.

Psyke og soma

Hva har dette å gjøre med å grave et hull? Jo, vanligvis graver man ikke et hull for seg selv med vilje. Ingen gjør det! Men man strever og feiler og så ender man opp med å grave seg ned. Det skyldes gjerne en kombinasjon av psyke og soma. Man er kanskje veldig sliten og lei av å være syk – så begynner man å tenke på hvordan ting kunne ha vært, hva man ønsker å få ut av livet og så ender man opp med å bli tung til sinns og graver seg litt ned i sine tunge, triste omgivelser. Helt forståelig!

I en perfekt verden ville man ha full kontroll på tankene sine. Man ville fokusert på alt som fungerer – vært takknemlig for at man har et sted å bo, har mat, betaler regningene, har en å være glad i – ja, kort sakt, skøvet unna alt som tynger, beholdt perspektivet og unngått å grave seg ned i problemstillinger.

Slik er det altså ikke. Vi er ikke perfekte. Vi bare prøver å gjøre så godt vi kan. Og det er faktiskt nok!

Godt nok er nettopp det

Så var det de andre hullene, da. De som vi ikke graver selv. Der hvor det er humpete og hullete og hvor vi ikke har noen skyld i det.

Jo, det er altså slik at det er andre som også graver hull. Hull som vi snubler i, og noen ganger ramler nedi for så å bli liggende å vente på at noen skal hjelpe oss opp.

Våre omgivelser er av natur slik at de ønsker oss det aller beste. Ikke alle selvfølgelig men vi skal ikke bruke tid på akkurat den gruppen. Men de som ønsker oss alt godt tar gjerne initiativ og prøver på sin måte å gjøre veien god å gå på. Slik at det skal bli litt lettere for oss å gå framover. Men som vi vet kan misforståelser, dårlig kommunikasjon og ulike personligheter gjøre at andre uten å ville det tynger oss ned. De kan si eller gjøre ting som billedlig talt får oss til å ramle ned i et hull. For de som har veldig lite å gå på så kan det da være vanskelig å komme seg opp igjen. Og det hele føles litt uggent og slitsomt.

Det er ikke alltid at det nytter å kommunisere dette. Noen ganger er ikke forutsetningene tilstede. Den andre parten bare fortsetter å grave og grave uten å vite det. Slik er det bare! Man får flytte blikket, få en litt annen horisont og støtte seg til noen andre. Det er løsningen.

Ny horisont

Så var det dette med oss selv og vår egen innsats på dette området. Grave hull, altså. Selv om jeg nekter for å grave hull for andre så har jeg nok gjort det. Jeg kommer ikke på noen hull sånn i farta, men det er jo uansett noe man helst vil glemme, eller…?

Man får altså prøve å ikke være altfor rettferdig. Akkurat dette kan faktisk utløse en spenning. Har du tenkt på det? Det at man ikke tar seg selv altfor høytidelig og er altfor rettferdig det føles faktisk litt befriende. Bare prøv så får du se du også! Kanskje man klarer å le av seg selv?!

Sjekk hullet ved siden av ditt eget

Så mens vi nå sliter oss avgårde med våre kroniske problemer, sammen med en kjølvannstripe som inneholder alt mulig rart, så får vi heller ta litt forholdsregler så vi ikke ramler ned hverken i egne eller andres hull. Skulle vi allikevel gjøre det kan det være greit å tenke på at det kanskje ligger noen i hullet ved siden av. Felles skjebne kan jo være litt trøstende det også.

Hullgraving er kommet for å bli. Det er ikke noe nytt fenomen. Noen er bare litt flinkere enn andre og noen er uvitende om sine prosjekter. Den største kunsten er ikke å grave hull, vil jeg påstå. Det er å unngå å ramle i de. Jeg blir flinkere jeg også men klarer nok aldri helt å slutte.

Advertisements

7 thoughts on “Kunsten å grave et hull

  1. Hei!! Jeg oppdaget denne bloggen idag. Har lest to poster. Dette var befriende og gjorde kjempegodt! Tusen takk!

    • Så fint. Bare hyggelig! 🙂

      I dag har jeg av en eller annen grunn hatt uvanlig mye trafikk til bloggen. Skjønner ingenting men det er fint at noen liker det.

  2. Hei, jeg oppdaget også denne bloggen i dag.:-) Har vært lite på nettet tidligere, og da ved hjelp av min mann. Men det ble litt lettere etter at jeg fikk meg IPAD. Liker skrivestilen din, humoren/selvironien og din og tantes interesse for fashion… :-)Tok meg i å le høyt da jeg nettopp leste om hårklippen. Så for meg en viss lege, som trolig ville funnet det interessant å forske på hvorfor me pasientene ofte har langt hår…. Ha ha ha. Åh, så godt det er å le!!!! You made my day. Jeg har vært syk i ca.17år. Forlater sjelden hjemmet, og er stort sett sengeliggende. Har store hode/synssmerter. Synes jeg begynner å få dårlig tid…Årene går,og ofte «tror» jeg at jeg er yngre enn jeg er. Det er underlig, men det er sikkert fordi årene på en slags måte ikke er opplevd som levd liv, eller hvordan skal jeg forklare det. Jeg deler også din og tantes drøm om et liv på rivieraen.. Vi prøver å reise til Provance en gang i året. Men nissen følger alltid med på lasset, og det ender alltid med «katastrofe» i løpet av oppholdet… Likevel, rent mentalt, gjør det meg godt å vite at jeg har vært der… Forstå det den som kan. Jeg elsker det gode liv, men du verden så godt det er å komme hjem til «rommet» mitt, å få være syk i fred… Ja, dette var ment å skulle være en hyllest til bloggen din:-). Ønsker deg fortsatt lykke til, og riktig god bedring!!! Beste hilsner også til dine lesere.:-)

    • Takk for en fin kommentar! 🙂

      Av en eller annen grunn var det mange innom bloggen i går. Jeg har ikke reklamert for den så det var litt uvanlig med så mye trafikk. Men, det er jo bare koselig det.

      Det er lenge å være syk – 17 år – så hvis man klare å finne en god livsrytme, trygghet i rutiner, og små ting i hverdagen som kan få en til å le og være glad innimellom har man kanskje funnet den livskvaliteten som er realistisk å oppnå per i dag. Flere av oss er jo litt spente på forsøkene som pågår på Haukeland og håper den medisinen kan vise seg å enten gjøre oss helt friske eller kanskje gi bedring/lindring. Vi får se når de er klare til å legge fram nye rapporter.

      Vi blir gjerne med til Provence men da håper vi noen kommer med privat jetfly og henter oss. Levering ved døra på returen 🙂

      Joda, det er jo vår nå så jeg måtte virkelig få klippet håret. Det var voldsomt mye krøller og det var nok på overtid for klippingen.

      Gode ønsker sendes! 🙂

  3. «Jasså, du står her og graver?»
    I hodet ser jeg en scene fra et komiprogram fra 70-tallet…
    Jeg passer på så jeg ikke graver dypere hull enn at jeg fint klarer å komme opp igjen. Redningsplanken er – som du er inne på – humor og selvironi.
    Livet kan av og til se ut som en sveitserost – som langvarig syk er det ikke lett å se osten for bare hullene.
    Takk for god post – og for at du satte i gang min trege hjerne 🙂

    • Jeg tror ikke hjernen din er treg, om morgenen kanskje, men da sliter vi med M.E. dobbelt så mye som andre. Av og til våkner vi ikke opp før kvelden kommer.

      Humor og selvironi er viktig. Jeg synes ikke det er så lett men prøver så godt jeg kan.

      «Jasså, du står her og graver?», virker kjent. Kanskje bare noe jeg innbiller meg. Kanskje noe trøndersk?

  4. :mrgreen: skriver en bra bloggposter så sørger vi for spredning hehe. Liker postene dine æ og måten du setter de opp på….

    😀 så det så…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s