Ingen bor på Mars

Impression

( Alle bilder: Onkel Johnny )

«Så flink du er! Nå var du skikkelig flink altså! Kjempeflink!!»

Grunnleggende behov

Husker du den gangen du hadde laget en tegning og gledet deg til å vise den fram for pappa da han kom hjem fra jobben? Han så nøye på den før han smilte og sa den var kjempefin og at du var kjempeflink!

Eller den gangen du hadde ramlet og slått deg og kom gråtende inn til mamma? Da hun hadde tatt på plasteret roste hun deg og fortalte deg hvor flink du var?! Du gikk stolt omkring med plasteret og viste det fram til alle!

Den gangen fikk vi trygghet og anerkjennelse fra foreldrene våre. Dette er to av de mest grunnleggende behov alle mennesker trenger å få dekket for å utvikle seg til og forbli følelsesmessig, mentalt og fysisk stabile.

Så blir vi voksne. Det forventes at vi tar ansvar for vårt eget liv. Men, de grunnleggende behov som alle mennesker har er fortsatt tilstede. Inkludert behovet for anerkjennelse og trygghet.

Anerkjennelse og aksept er altså like viktig for oss som voksne som da vi var barn. Forskjellen ligger i at da vi var barn trengte vi trygghet og anerkjennelse for å vokse oss stabile, men nå trenger vi det for å forbli stabile og trygge.

Mange som har M.E. føler at de mangler nettopp anerkjennelse og aksept. Det skyldes at omgivelsene har liten kunnskap om sykdommen. Familie, venner, leger og andre vet ikke alltid hvordan de skal forholde seg til sykdommen eller selve situasjonen. I tillegg skaper sykdommen i mange tilfeller en både praktisk, økonomisk og sosialt vanskelig situasjon. Noen har syke barn som må skjermes. Det krever mye tilrettelegging og går utover andre ting som for eksempel sosialt samvær. I noen tilfeller er både foreldre og barn rammet av sykdommen. Nære venner og familiemedlemmer opplever at alle de gode rådene de gir ikke når fram. De syke fungerer dårlig. De kan ikke ta imot besøk og noen er sjelden eller aldri ute.

Med bakgrunn i dette kan det oppstå en situasjon hvor den syke føler at ingen forstår situasjonen og den friske føler at den syke ikke forstår sin egen situasjon. Høres dette kjent ut?

Aksept i denne sammenhengen får nå en enda større og viktigere rolle enn tidligere.

Mangel på forståelse kan føre til mangel på aksept

De fleste bryr seg om andre. Akkurat dette er viktig å huske! Det er måten man bryr seg på som kan skape et problem. En venn eller til og med en lege kan kanskje gi deg gode og velmente råd. Kanskje vedkommende har brukt mye tid på å tenke på deg og din situasjon. Allikevel kan rådene oppleves som fullstendig feilslåtte. Det oppstår da et skjæringspunkt hvor man kan begynne å føle mangel på aksept. Med dette menes at det kan være mottager som opplever mangel på aksept, ikke nødvendigvis avsender. Avsender kan leve lykkelig uvitende og kanskje til og med være tilfreds for å ha hjulpet til!

Det kan være en tung følelse å bære og da spesielt hvis man opplever at ingen ser ut til å forstå.

Siden aksept er en så viktig del av livet vårt og påvirker oss så sterkt må man ta grep hvis man begynner å streve. Man kan begynne med å dele problemene med den aller nærmeste familie. Det er viktig å si hva man trenger av hjelp. Mange trenger jo praktisk hjelp men også følelsesmessig støtte er viktig. Man må ta i betrakning av det kan være veldig vanskelig for familien å forstå dybden i situasjonen. Selv leger med mange års erfaring kan ha problemer med å skjønne de utfordringene sykdommen medfører! Vær derfor tålmodig og fortsett å  kommunisere med familien selv om du føler at du ikke når fram til å begynne med.

Så kan man søke støtte hos nære venner som man kjenner godt. De kan kanskje gi deg den aksepten du trenger samtidig som de kan avlaste den nærmeste familie. Mange søker også støtte hos andre som har M.E. De forstår og stiller ikke spørsmål ved situasjonen. Det kan gjøre godt. Man føler seg gjerne akseptert med en gang og uten forbehold.

Måten du bryr deg på er viktig

Å bli sittende fast i en situasjon hvor man føler at ingen forstår det man gjennomgår kan med tiden bli vanskelig å takle og det kan også ha en negativ innvirkning på kropp og psyke. Aksept fra andre mennesker er utrolig viktig og kan ha en sterk positiv påvirkning på helsen. Man bør derfor bruke alle de kanaler man har tilgjengelig for kommunikasjon og finne fram til de som kan være til støtte.

Det er en grunn til at ingen bor på Mars og det skyldes ikke bare avstanden og klimaet! Hvem vil bo på en øde planet eller på en øde øy? Hvem vil frivillig være uten sosialt stimuli over en lengre periode? Svaret er at ingen ønsker det. Som mennesker er vi sosiale skapninger som trives best når vi får være sammen med andre og får gi og motta bekreftelse og anerkjennelse. Dessverre så kan M.E. gjøre det vanskelig for oss å delta på den sosiale arenaen på samme måte som da vi var friske. Vi må derfor lete etter andre måter å få dekket disse behovene på. Det kan være en utfordring men det som er viktig er at vi ikke gir opp.

Advertisements

14 thoughts on “Ingen bor på Mars

  1. Åj, dette var fin lesning! Mye gjenkjennelse her, ja. Men viktig som du sier ikke å gi opp. Blir bare så oppgitt og mismodig etter noen støyter både privat og i «systemet». Da er det lett å føle at verden er vond og at disse verdiene ikke vektlegges i det hele tatt. Jeg er faktisk ikke så lite bekymret for hvordan trygghet og anerkjennelse ivaretas i dagens travle samfunn med dobbeltarbeidende foreldre og nærmest obligatoriske heldagsopplegg fra vuggealder. Det er en skremmende utvikling. Kanskje ME-pasienter kan bidra med noe her??

    • Jeg tror man kan finne mye støtte fra andre M.E. pasienter. Den aller beste støtten og anerkjennelsen bør komme fra familien men man vil jo ikke slite de ut så kanskje det er fint å dele litt på ting? Av og til er det godt bare å «vite» at andre forstår. Enten det nå kommer fra familien eller medsyke.

      Dobbeltarbeidende foreldre og obligatoriske heldagsopplegg…det er slike ting man ikke hadde i Norge for noen år tilbake. Det var bare i Amerika det. Den tiden er forbi og samfunnet fortsetter å skru opp tempoet.

  2. Kjempeviktig innlegg. Opplever at barn kanskje er av de flinkeste til å gi aksept 🙂 «Hvis du bare later som du er syk, må du være verdens beste skuespiller!» sa sønnen min en gang. Og kompisene, som var på besøk, var helt enig. Da hadde jeg vært rik også, og det er jeg jo ikke. Men de var enige i at jeg ikke så syk ut. For barn blir også dette naturlig. De har ingen problemer med å komme inn på soverommet mitt når jeg hviler, verken sønnen min eller vennene hans. Tror at det å gjøre situasjonen så «naturlig» som mulig gir aksept.

    Ellers så er jeg av de heldige som har aksept av de rundt meg og det er utrolig godt og støttende. Hadde nok ikke overlevd dette alene på Mars!

    • Jeg har lest at det er mange som strever så derfor fikk jeg lyst å skrive noen tanker omkring dette. Jeg skulle ha skrevet mer men ikke alle liker lange innlegg, ikke jeg heller.

      Barn er fine. Det meste er naturlig for de hvis man snakker åpent om ting og ikke gjør det kunsting. Det er bra at du har et godt støtteapparat rundt deg. Ting blir så mye lettere da.

      🙂

  3. Ja, vi trenger anerkjennelse og aksept. Men jeg har blitt litt allergisk mot ordet «flink». Antagelig fordi jeg har hørt det så mange ganger i etter at jeg ble syk: » Så FLINK du er, som har …» når jeg vet at jeg har vært alt annet enn flink – jeg har jo gjort for mye!
    Så de dagene jeg har vilt nok, og gjort svææært lite, de dagene har jeg vært flink.
    Og eehh.. nå ble det jeg hadde tenkt helt borte. Jaja…

    En helt annen ting; jeg har sett det før: du fusker litt mer enn litt innen fotokunsten? Du har veldig fine bilder, og dette var nydelig! Lyset, som vi har snakket om før 🙂

    • Fint at du liker bildene! Jada, man må jobbe litt med de så det blir fint å se på. Akkurat dette bildet ble bevisst undereksponert. Det ble tatt med høy lukkertid så bakgrunnen ble mørk, og så fyllte jeg inn litt blitslys. Så ble det gjort enda litt mørkere så blomsten kom mer tydelig fram når jeg etterbehandlet det. Det var en periode jeg var opptatt av at bildene skulle være «korrekte» men det ble litt kjedelig så nå lager jeg de slik jeg ønsker det. Ikke alltid da, men jeg prøver.

      Det er kanskje en del i omgivelsene våre som roser oss på feil grunnlag. Tror du har rett i det. Her hos oss er vi også bevisste på å rose hverandre når vi hviler nok. Nettopp fordi det er så viktig.

      Lyset ja.. det er viktig 🙂

  4. Et fint innlegg dette!

    Jeg vil legge til at det kan være klokt å tenke på hva slags anerkjennelse man trenger.

    .. jeg har prøvd å skrive noe mer smart, men så faller det ut. Hodet fungerer ikke slik jeg vil.

    Må ønske deg og madammen en fin påske, Johnny!
    Takk for kommentarer på bloggen min.

    • Hodet mitt faller også ut veldig ofte for tiden. Har det samme problemet. Prøver å komme med en meningsfyllt kommentar men det er ikke så lett når hjernen jobber i mot 🙂

  5. Veldig flott skrevet! Vi med ADHD kjenner oss igjen i dette og det er så flott når noen klarer å sette ord på det vi føler. De fleste av oss klarer å delta i det sosiale og enkelte gjør det til gangs, da vi ikke alltid er like flinke til å bremse når vi skulle. Men selv om vi er mere synlige rent fysisk, så blir vi ikke sett mer enn de som sitter hjemme. Med en skjult lidelse/tilstand blir vi målt opp mot «normen» (hva det nå enn er for noe), og når vi ikke klarer å leve opp til den er det så vanskelig å forklare hvorfor! Og hvorfor skal vi det? Hvorfor skal vi forsvare oss og forklare våre mangler eller svakheter med en diagnose? Burde ikke omgivelsene se oss som enkeltindivider med sterke og svake sider, og vurdere oss ut fra det? Jeg er ikke ADHD! Jeg er Mona og jeg har noen utfordringer fordi jeg har ADHD.

    Tusen takk for ny inspirasjon.

    • Takk for fin kommentar. Jeg kjenner noen som har fått diagnosen ADHD men jeg vet ikke så mye om det annet enn at de har problemer med å «bremse», som du sier. Noen av de strever og det gjør familien også.

      Fint poeng i at vi ikke bør sette opp en mal for hva som er normalt. Det blir litt Leif Juster det – som normalt og mot normalt osv. 🙂

      Kalenderen sier det er torsdag i dag men det føles som mandag. Vi får se hvordan det blir i morgen da. 🙂

  6. Tusen takk for et kjempegodt innlegg, som passer for alle – både syke og friske. Ingen kan se utenpå hva et menneske strever med, og alle trenger vi anerkjennelse og aksept i livet vårt. Ønsker deg gode dager framover 🙂

  7. To andre sa noe om det med flinkhet. Flinkhet handler om verdi på grunnlag av prestasjon. Det kan være litt farlig, spesielt for oss syke, som ikke alltid presterer noe som helst.

    Men å bli sett og anerkjent som de menneskene vi er, DET er det vi trenger, og skal strebe etter å gi…

    Ellers mye fint her, ja 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s